Etter en fantastisk sesong er det nå tid for å si farvel til våre fantastiske, vakre og supersnille frilandsgriser. I går sendte vi 25 griser til slakteriet, og vi har nå bare 25 igjen. Et spørsmål jeg ofte får er «er det ikke trist å slakte grisene?». Mitt svar til dette er «jo, det er trist!». Det er ikke gøy å sende fra seg dyr som man har fått et forhold til igjennom en hel sesong. Noen av de har jo til og med fått navn!
Når jeg var liten kunne jeg ikke skjønne at det var mulig å sende noen dyr til slakteriet. Det fremsto som makabert og uetisk. Nå når jeg har blitt litt eldre mener jeg at dersom jeg skal spise kjøtt, vil det være hyklersk av meg å ikke tåle å sende dyrene til slakteriet. Kjøtt kommer jo tross alt ikke fra en kjøledisk på Rema 1000! Alt kjøtt vi spiser har en gang vært levende individer. La oss heller hylle disse individene for den innsatsen de gjør, og takke dem for at vi får nyte god mat på bordet.
Den beste måten å takke dyrene, er å sørge for at de har et godt liv mens de lever. Jeg vet heldigvis at det kjøttet jeg spiser kommer fra griser som har levd et lykkelig liv. Våre griser har hatt tilgang på store utearealer, spist variert kost og vært sosiale med både hverandre og besøkende som har kommet innom for å hilse på dem. I tillegg har de spist brød, boller, wienerbrød, epler, bananer, melon, salat, gulrot, kokt potet og masse annet godt gjennom hele sommeren. Et bedre griseliv tror jeg ikke det er mulig å ha! Derfor kan jeg legge meg med god samvittighet selv om vi til slutt sender dyrene til slakteriet. Vi har jo tross alt «reddet» dem, og sørget for at disse grisene har hatt et fantstisk griseliv den tiden de levde!
Tusen takk griser – dere vil bli savnet!
Bildet er fra i går, når vi sto opp tidlig for å få grisene som skulle til slakteriet på slaktebilen. Dette gikk helt fint ettersom vi ga de mat på foringsbrettet og stengte av dette slik at vi fikk de over i hengeren. Deretter ble de lempet over i slaktebilen og sendt videre til Norturas slakteri på Steinkjer.
